Hva mistet vi da vi tok arbeid og ansvar fra ungdommen?

Hvorfor sliter så mange ungdommer i dag med motivasjon, spør vi oss. Hvorfor er det så mange som føler seg utenfor? Hvorfor øker psykisk uhelse? Hvorfor kjenner så mange på uro, tomhet og mangel på retning?
Burde vi ikke heller spørre: Hva er det de mangler?
Noe som var der før. Noe som gjennom tusenvis av år var en naturlig del av det å vokse opp.
Arbeid og ansvar.
Barndommen midt i livet
Før var ikke barndommen en egen verden adskilt fra de voksnes liv. Barn vokste opp midt i livet. De var ikke først og fremst elever, de var familiemedlemmer med oppgaver.
Eksempler fra fortiden:
- •En tiåring kunne ha ansvar for å hente vann hver dag
- •En tolvåring kunne passe småsøsken
- •En fjortenåring kunne delta i slåtten, fiske, stelle dyr, hugge ved
- •Mange steder var ungdom en nødvendig del av husholdningens overlevelse
Dette betyr ikke at alt var bedre før. Mange barn bar altfor tunge byrder. Men det betydde at de tidlig erfarte noe som er grunnleggende for menneskelig utvikling:
At de var nødvendige.
Identitet gjennom handling
De visste at familien var avhengig av dem. Hvis de ikke matet dyrene, fikk dyrene ikke mat. Hvis de ikke hentet vann, manglet familien vann. Hvis de ikke gjorde sin del, merket fellesskapet det. Denne erfaringen er vanskelig å overvurdere.
For mennesker bygger identitet gjennom handling. Vi lærer hvem vi er gjennom det vi gjør, ikke bare gjennom det vi blir fortalt.
Hva samfunnet endret
I løpet av de siste hundre årene har samfunnet endret seg dramatisk. Arbeid er flyttet ut av hjemmet. Familiebedriftene er blitt færre. Gårder legges fortsatt ned i rekordfart. Husholdningene er mindre avhengig av barnas bidrag. Maskiner har overtatt mange oppgaver.
Resultatet ble på mange måter positivt:
Barn slapp tungt arbeid. Flere fikk utdanning. Flere fikk frihet.
Men samtidig mistet vi noe.
Vi mistet mange av arenaene hvor barn og ungdom fikk erfare ansvar som betydde noe.
Når voksne gjør alt
I dag er mange ungdommer omgitt av voksne som gjør ting for dem hele tiden.
Igjen: Dette skjer ofte av omsorg.
Behovet for betydning
Dette taper ungdommene våre på i det lange løp, for mennesker har ikke bare behov for trygghet. Vi har også behov for betydning. Vi trenger å kjenne at vi bidrar. At vi gjør en forskjell. At noen er avhengige av oss. At det finnes noe utenfor oss selv som trenger vår innsats.
Når dette mangler, kan livet oppleves tommere. Mange unge beskriver nettopp dette i dag – ikke nødvendigvis med disse ordene, men gjennom en følelse av at ingenting egentlig spiller noen rolle. At dagene flyter sammen. At de ikke vet hva de skal bidra med.
Ansvar er ikke en byrde – det er en gave
Ansvar forteller et menneske:
- •"Vi stoler på deg."
- •"Du er viktig."
- •"Du har noe å bidra med."
- •"Du er i stand til mer enn du tror."
Når en ungdom får ansvar for et dyr, et prosjekt, et lag eller et arbeid, skjer det ofte noe bemerkelsesverdig. De begynner å se seg selv annerledes. Mer som bidragsytere. Mer som noen som kan hjelpe. Det er en overgang som har formet mennesker gjennom hele historien.
Og kanskje er det nettopp derfor mange ungdommer blomstrer når de får arbeide med noe ekte. Ikke fordi arbeidet i seg selv er magisk, men fordi det gir dem noe som er blitt sjeldnere:
En opplevelse av å være nødvendig.
Har vi gjort dem til tilskuere i eget liv?
Vi forteller dem at de skal forberede seg på voksenlivet. Men vi slipper dem ikke inn i det. Vi ber dem vente. Vent til du blir eldre. Vent til du er ferdig på skolen. Vent til du har utdanning. Vent til du er klar.
Og mens de venter, mister de muligheten til å oppdage noe grunnleggende: At de kan være til nytte. Vi er skapt til å være med å bidra, fra vi er veldig små.
Tre spørsmål vi bør stille oss:
- 1.Er det ikke dette som egentlig er livsmestring og lederutvikling?
- 2.Er det ikke nettopp gjennom LIVET SELV, at den største lærdommen ligger?
- 3.Har vi tatt fra ungdommen vår noe av det mest verdifulle de kan få oppleve?
Praktisk arbeid bygger ekte selvtillit
Gjennom arbeid og ansvar formes vi som mennesker. Nei, en ungdom løser ikke alltid en oppgave perfekt, men de vokser med den. Man ser hvordan blikket endrer seg. Hvordan de begynner å tenke litt lenger frem. Hvordan de begynner å forstå at andre er avhengige av dem.
Gjennom arbeid og ansvar lærer man ledelse. Man lærer konsekvenstekning. Omtanke.
Og kanskje viktigst av alt:
Man lærer at man er i stand til det. Ekte selvtillit kommer fra erfaring. Fra vissheten om at man har gjort noe vanskelig før. Fra vissheten om at man har stått i motgang og kommet gjennom. Fra vissheten om at man har vært nødvendig.
Det er derfor praktisk arbeid er så verdifullt. Praktisk arbeid lærer oss noe som er i ferd med å forsvinne. Et hus reparerer ikke seg selv. Et måltid lager ikke seg selv. Noen må gjøre jobben.
Veien videre
Vi må gi arbeid, ansvar og plikter tilbake til ungdommen og barna våre. Da gir vi dem samtidig mening, tilhørighet, verdi. En plass. En grunn til å stå opp om morgenen.
Arbeidet har alltid gitt mennesker noe av dette. Og vi må bygge ut arenaene hvor ungdommen kan arbeide. Arenaer hvor man kan bevise for seg selv at man kan.
Kanskje er ikke spørsmålet hva mer vi kan gjøre for ungdom. Kanskje er spørsmålet hva vi igjen kan la dem få lov å gjøre.
Arbeid, innsats og aktivitet, før belønning
Maria R. Nilsen
Daglig leder, Ungdom i Aktivitet Norge